Islamsk terrorisme er et varselsymptom

Religiøse opplevelser

Religion er mektig. Om du liker eller ikke liker religion, preger den fortsatt hverdagen vår i 2017. Det at monoteistiske religioner fra mer enn tusen år tilbake fortsatt aktualiserer seg i vår tid er beviset på religionens mektige påvirkning på mennesker. Religion tilbyr noe som vitenskap ikke kan; en mening med livet, en grunn til å leve og et håp om et liv etter døden. Det er få vestlige psykologer og psykiatere som har satt seg grundig inn i religiøse opplevelser. Stort sett har akademia i Vesten avvist eller latterliggjort religiøse opplevelser.

Religiøse opplevelser er etter min mening en del av det åndelige spekteret av menneskets bevissthet. Begrepet åndelig er ganske misforstått og blant akademikere negativt ladet, ofte assosiert med alternative bevegelser eller noe mystisk, irrasjonelt fra Østen. Åndelige opplevelser er transpersonlige opplevelser (trans betyr pluss eller over). I åndelige opplevelser søker man etter noe større enn seg selv og opplever en mening med dette søket. Med denne definisjonen kan mange opplevelser (kjærlighet til et barn, dedikasjon til vitenskap, frivillig arbeid i en ideell organisasjon) forstås som åndelige. Religiøse opplevelser er en del av åndelige opplevelser, men åndelige opplevelser er noe større enn de religiøse opplevelser. Religion tilbyr system, praksis og zoomer bevisstheten spesifikt mot en bestemt gud eller guder. Religion anbefaler tydelig praksis og prøver å skille det som er galt fra det som er riktig.

Religiøs identitet

Den religiøse identiteten utvikles og forsterkes under den psykologiske utviklingen. Religiøs praksis som bønn og faste styrker den religiøse opplevelsen. Religiøse opplevelser kan også forsterkes i en gruppe sammen med trosfeller. De religiøse opplevelsene har sterke emosjonelle ladninger med seg og blir bidragsgivere for utvikling av religiøs identitet.

Hvorfor en har behov for å søke etter noe større enn seg selv for å finne mening, er et spørsmål jeg har lurt på. Kanskje fordi Mennesket har en eksistensiell angst for døden, ensomheten, meningsløsheten og friheten livet tilbyr? Noen vil være totalt uenige i denne begrunnelsen og vil svare at dette søket er medfødt i menneskets natur. Uansett årsak, finnes dette behovet (finne noe større enn seg selv som gir mening) hos de fleste mennesker. Det religiøse mennesket blir ofte født i en religion uten å ha valgt religionen sin bevisst. Jacques Lacan, fransk psykoanalytiker, mener at barn blir født allerede i morens (og farens) fantasi før den fysiske fødselen. Barn kommer til en verden med sosiale konstruksjoner rundt seg som de ikke har bedt om. Hvis Lacan har et poeng, blir mange barn født inn i mor, far og samfunnets religiøse forventninger.

Samfunnet er ikke helt ubetydelig her heller. Mange barn i dag fødes i et samfunn som er sterkt preget av en religion. I mange land blir barn tidlig introdusert for religiøse idéer og retninger. Da jeg gikk på barneskole i Iran, startet dagen stående i 45 minutter mens vi hørte på koranen, deretter en religiøs tale. Disse religiøse overbevisninger blir for mange en del av det indre moralske kompasset (som Freud kalte for superego/overjeg) og vil ubevisst påvirke personens tanker, følelser, personlighet, intensjoner og valg videre i livet.  Med tid og positiv forsterkning blir denne religiøse identiteten en del av Selvet.

Religiøs identitet og islam

Slik jeg som er født og oppvokst i en familie og et land med islam som religion ser det, blir den religiøse identiteten lite utfordret hos mange praktiserende muslimer.

Noen, svært velutdannede muslimer, prøver på død og liv å dyrke fram tanken om et feilfritt islam og skylder islams krise på sosioøkonomiske eller politiske forklaringer. Dette er en benektelse som skyldes denne sterke religiøse identiteten.

Islamsk terrorisme er et symptom på noe mer grunnleggende problematisk. Slik jeg ser det, finnes det en svært idealisert religiøs identitet blant mange praktiserende muslimer, også de som er fredfulle og tar avstand fra vold. Den religiøse identiteten er godt sammensmeltet med selvfølelsen hos mange muslimer. Dette gjør at kritisk tenkning rundt religionen islam oppleves som et angrep på Selvet og blir opplevd som svært krenkende. Enda mer alvorlig, Selvet driver med selvsensur, tillater ikke at noen form for kritisk tenkning rettes mot den religiøse identiteten i seg selv. På denne måten kveles reformasjonsforsøk internt blant muslimer eller oppleves som fiendtlig. I det ytterste kan folk som kommer med kritiske meninger om helligdommer i islam erklæres for vantro og bli skadet eller drept.

Etter mitt syn, er dette den store katastrofen som har rammet muslimer, der islamsk terrorisme er ett av symptomene.