Kan vi stoppe polariseringen?

I etterkant av HRS prosjektet om fotografering av det endrede gatebildet i Norge, oppstod opphetet debatt. Det er ikke lett å si om dette forslaget trigget en allerede sterkt polarisert debatt eller forverret den. Spørsmålet jeg ønsker å reflektere over her er; hvordan kan vi motarbeide denne polariseringen?

Hvem polariserer?

Vi må først og fremst erkjenne at alle som kaster seg inn i debatten om innvandring/islam kan både bli sterkt preget av polariseringen ogbidra til den. Det er rett og slett ikke tilstrekkelig å anklage «de andre» for polariseringen, man må erkjenne sin egen rolle i dette også. En bevisstgjøring er kanskje smertefull, men vil bane veien for et bedre debattklima.

Hvorfor polariserer vi?

Når vi har dannet oss en mening om en sak, liker vi (ofte ubevisst) å få bekreftet at vi har rett. Derfor søker vi oss til nyheter, grupper og forskning som støtter og forsterker våre overbevisninger. Vi søker oss (også ubevisst) vekk fra miljøer eller kunnskap som avkrefter eller utfordrer våre overbevisninger. På denne måten bidrar vi til utvikling av lukkede miljøer som er selvbekreftende. Spesielt i saker der sterke følelser er involvert, blir denne prosessen betydelig forsterket. Innvandring/islam vekker åpenbart mye følelser hos folk. Hvis noen spør meg hva den dominerende følelsen i denne debatten er, vil mitt svar bli: frykt. Vi skal ikke se bort ifra at noe i vår personlige historie eller erfaring i livet bidrar til at en sak utløser sterke følelser. Disse personlige punkter kan være svært følelsesladde og trigges frem i debatten om innvandring/islam.

Gruppelojalitet

I et slikt lukket miljø, utvikler det seg også en gruppelojalitet. Personer som har funnet sammen og kjemper for sin hjertesak, føler seg forpliktet til å fortsette med dette. Gruppelojaliteten kan bli så sterk, at den kan hindre dem i å uttrykke seg kritisk til holdninger som har oppstått i gruppen. De moralske kodene kan skifte karakter. For eksempel: det som var moralsk riktig for personen før hun ble fanget i gruppelojaliteten, var å være trofast til ytringsfriheten. Men nå er det moralsk riktige å støtte sin gruppe uansett hva.

Brudd på dialogen

En alvorlig konsekvens av dette, er at de som er uenige mister kontaktflaten mellom seg. Vi vet at grunnlaget for vitenskapelig utvikling er utveksling av motstridende idéer og tanker og en kritisk holdning til «sannheter». Men nå, istedenfor en dynamisk dialog utvikles det harde fronter. Istedenfor en lyttende holdning til meningsmotstander, kan man bli mer opptatt av å forsvare sine egne meninger eller «ta» motstanderen. I de ytterste tilfeller, kan meningsmotstandere oppleve hverandre som fiender, strippe hverandre for menneskelige kvaliteter og gå til personangrep.

Å redusere polariseringen er vårt ansvar

Sokrates mente at den eneste måten å komme frem til innsikt i filosofiske spørsmål på, er gjennom samtalen, en åpen og selvkritisk dialog.

Ansvaret ligger på hver og en av oss som skriver og deltar i debatter. Vi kan kanskje starte med å tenke at sannhet i slike saker kan hverken eies eller spikres fast. Vi kan også minne hverandre om at ingen har 100% rett og ingen tar 100% feil. Men det aller viktigste er å anstrenge seg, både intellektuelt, men også emosjonelt, for å lytte til hverandre. Når vi begynner å bli mer opptatt av hvem som sier eller skriver hva eller på hvilken nettside/avis det er publisert, enn av hvadet er som sies eller skrives, stenger vi muligheten for det som Sokrates anbefaler: En åpen og selvkritisk samtale.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *