Bildet som gjør Mennesket historieløst

Tar du fra meg MIN historie, tar du fra meg «selvet» mitt, det som gjør meg til en unik person som har levd. Du tar fra meg det som er grunnleggende og gjør meg til menneske. MIN historie må høres. Den som kan høre den, er DU.

Gjør du meg til et bilde, blant mange bilder, gjør du meg historieløs, erstatter du MIN historie med et narrativ som ikke er MITT, men DITT. Du tar fra meg MITT subjekt, gjør meg til et objekt. Nå kan DU projisere din frykt på meg. Jeg blir DIN frykt. Nå står vi langt fra hverandre. Du ser ikke lenger MEG. Du hører ikke lenger MEG. Det du hører er DIN historie. Det du ser er DIN egen frykt.

Fryktens ødeleggende kraft

Den siste uken har gjort meg enda mer bevisst på hvor viktig det er å være trofast mot de sekulære verdier. Når jeg ser hvordan intelligente, velutdannede og veltalende mennesker argumenterer for gjennomføring av «fotografiprosjektet av muslimer», forstår jeg hva frykt kan gjøre med oss. Hvor lett sekularismen forsvinner og hvordan frykten forfører oss til å bevege oss vekk fra den. Jeg ser hvor blinde vi kan bli av frykten. Jeg ser hvor lett vi mister våre medmenneskelige kvaliteter i frykten.

Frykten for ekstremisme gjør oss blinde for egen ekstremisme.

Når frykten har fått fotfeste i oss, gjør vi det vi kan for å få bekreftet denne frykten, og da er det viktig å bevise at vår frykt er velbegrunnet. Vi må dokumentere frykten. Vi må også ha flest mulig med oss, fordi; dess flere som deler min fryktbaserte anskuelse av verden, dess lettere blir mitt fryktbaserte syn på verden en realitet.

I motsvar til meg, skrevet av Nora i document.no, ser hun «islamismen som truer i det fjerne». Av den grunn skal kvinner og barn fotograferes på gata. De blir historieløse og mister sitt subjekt. Er ikke dette de-humanisering? I et slikt prosjekt blir det ikke lenger viktig hva DE opplever i dette prosjektet, målet (bekjempe islamismen) rettferdiggjør midlene. Til henne, HRS og alle de som støtter «fotografiprosjektet av muslimer» vil jeg si: hvis dere ser islamismen i det fjerne, så har jeg kjent islamismen på min kropp og sjel. Jeg er overbevist om at jeg kunne ha hatt et mye bedre liv hvis islamismen ikke hadde kommet inn i livet mitt. Islamismen tok fra meg mange gode år med min familie og venner, i mitt hjemland, og sendte meg i eksil. Og ja, jeg som selv har en muslimsk bakgrunn, frykter islamismen. Men til og med det, gir ikke meg grunn til å bryte med sekularismen.

Jeg nekter å miste meg selv

Jeg vil ikke at min frykt vinner over meg. Jeg arbeider bevisst med meg selv for å ikke la frykten og de vonde opplevelsene jeg har hatt med islamismen, drive meg videre i livet, i møte med mine medmennesker. Jeg gjorde det klart for meg selv for lenge siden, at smerten som ble påført meg av islamismen, ikke skal bli et grunnlag for en fiendtlighet rettet mot mennesker som tror på religionen islam.

Jeg har ingen høye tanker om meg selv. Jeg tok denne avgjørelsen kun for min egen skyld, fordi jeg visste at den dagen min frykt tar over, blir jeg både døv og blind. Jeg hører ikke lenger på menneskenes historie som er rundt meg (døv) og jeg klarer ikke lenger å se dem (blind). Det jeg hører er MIN egen frykthistorie som jeg har tillagt de andre og det jeg ser er fryktelige objekter rundt meg. Skjer dette, lever jeg ikke lenger i en verden med mennesker, men i et mareritt. Da har jeg mistet meg selv i frykten.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *