Bilder som ikke sier ett eneste ord, men skaper avstand

I et forsøk på å dokumentere den kulturelle revolusjonen, leser man følgende på HRS sin nettside:

«Vi lever i en tid med svært raske kulturelle endringer. Islam reiser seg. MSM og politisk lederskap snur ryggen til. Vi gjør ikke det.

Vi vil i tiden fremover hyppig benytte det visuelle for å vise våre lesere hva som skjer med vårt kjære Norge. Islams fremvekst går raskt. Det ses hver eneste dag i våre større byer, ikke minst i hovedstaden.»

Hege Storhaug ved HRS oppfordrer og argumenterer for «gatejournalistikk» og herved skal HRS sympatisører bli «Street photographers». De skal fotografere islam, men kan de egentlig det? De skal vise hvor alvorlig Norge er rammet av muslimer og de skal overbevise oss om at vårt kjære Norge blir invadert av muslimer.

Skjermbilde fra Rights.no

Jeg kommer fra en annen verden

Denne verden som HRS forsøker å avbilde/avdekke er ukjent for meg. Det er rart, fordi jeg kommer fra den. Jeg er en av de innvandrere som ikke har vært redd for å uttale meg kritisk til forhold som jeg oppfattet kritikkverdige i innvandrermiljøet. Jeg har vært en av de innvandrerne med muslimsk bakgrunn som har gitt intellektuell motstand til konservative strømninger og har oppfordret til reformasjon. Jeg er en av de innvandrerne med muslimsk bakgrunn som stod side ved side med flere kvinner og menn med muslimsk bakgrunn for et par uker siden og holdt appell mot æreskultur.

Jeg kjenner meg likevel ikke igjen i denne verdenen som HRS forsøker å avbilde. Jeg har bodd i Norge i snart i 30 år, har hatt venner med innvandrerbakgrunn fra Iran, Irak, Palestina, Somalia, Syria, Tsjetsjenia, Afghanistan, Kurdistan, Tyrkia og Pakistan. Noen av dem er praktiserende muslimer, andre er ikke så opptatt av religionen i det hele tatt og en stor gruppe har sin egen private tolkning av islam, men jeg har aldri hørt om at de planlegger en kulturell invasjon av Norge. Jeg jobber som psykiater daglig, mange av mine pasienter har hatt flyktningbakgrunn eller innvandrerbakgrunn. Ingen av dem har noen gang sagt til meg at de har en stygg plan for Norge. De fleste av dem har hatt negative opplevelser i Norge, men det er sjelden de generaliserer nordmenn eller gir Norge skyld. Tvert om, snakker de ofte med varme og kjærlighet om Norge.

Jeg protesterer med hele meg mot dette prosjektet fordi disse bildene sier ikke noen ting om den virkelige verden som er hverken svart eller hvit, men er full av nyanser, farger, følelser og tanker.

Hege Storhaug. Foto: Harald Fjelddalen/Mediehuset Nettavisen

Sier et bilde mer enn tusen ord?

La meg fortelle dere om en kvinne med hijab som jeg møtte for ikke så lenge siden. Hun var i slutten av 60-årene. I samtale med meg fortalte hun om grufulle hendelser som hadde skjedd med henne i sitt hjemland. Man kunne se hvor mye smerter denne kvinnen bar i seg, men hun var en stolt, reflektert og flott kvinne. Jeg spurte henne på slutten av samtalen: Hvordan trives du i Norge? Hun svarte umiddelbart at i Norge føler hun seg trygg. Hun føler at Norge har reddet hennes liv og for dette er hun takknemlig fra hele sitt hjerte. Jeg ble stolt av dette, at denne kvinnen kunne endelig finne seg et trygt sted å være.

Hvordan ville denne kvinnens historie, hennes smerte, hennes takknemlighet, sorg og ydmykhet komme frem gjennom et slikt «fotografiprosjekt»? Hun ville bli en av mange «kvinner med hijab» som er avbildet av ivrige «street photographers». Hennes historie ville aldri blitt hørt, men hun og mange andre som henne ville bli en del av en masse som vi burde frykte. Og kanskje det verste ville bli at disse fotografiene ville ta fra henne denne tryggheten hun opplever i Norge.

 

HRS gjør reformasjonsarbeidet vanskelig

Jeg vil fortsatt representere en av innvandrerne med muslimsk bakgrunn som jobber for reformasjon og motarbeide regressive religiøse krefter. Jeg er ikke alene. Det er mange muslimske kvinner og menn som jobber for samme mål. Vi er ikke alltid enige om alt, men vi har et felles mål; å minske polariseringen og bygge broer.

HRS, med slike prosjekter og en polariserende retorikk, gjør dette arbeidet mye vanskeligere. Det står ikke på pannen til en innvandrer hva slags verdier han eller hun står for? Jeg vil ikke bli redusert til et bilde, fordi et slikt bilde vil ikke si et eneste ord om meg. Det ville blitt et objekt for projisering av frykt og ville skape avstand mellom meg og mitt kjære Norge.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *