Integrering er ingen dans på roser, men Norge er et godt land å bli integrert i

Min kvinnelige pasient ligger på divanen. Hun gråter og sier i dyp fortvilelse:

Jeg savner mitt hjem. Jeg trives ikke i Oslo. Folk er annerledes her. Alt er annerledes her. Jeg vil hjem, vekk fra Oslo.

Vet dere hvor hun er fra? Hun er hverken fra Iran, Pakistan, Afghanistan eller Somalia. Hun er fra Bergen!

Det å komme til et nytt land, lære et nytt språk og skape et nytt nettverk er krevende. Det handler om innsats, vilje og utholdenhet, men det handler også om å kjenne på og holde ut med sterke følelser. Man må forholde seg til separasjon, tap og sorg. Man skal forholde seg til det som er fremmed og ukjent. Integrering krever mye mentalt arbeid. En skal etter hvert forlate en del av de gamle skikkene og omfavne de nye.

Innvandreren opplever et stort skifte i kvaliteten av å være i verden (fra et eksistensialistisk perspektiv). De fleste innvandrere kommer med en drøm om en bedre fremtid i Norge. De fleste av dem vil lykkes, jobbe og forsørge seg selv og sin familie. De fleste vil bli både likt og godtatt av nordmenn. Mange kommer for å finne det de drømmer om, men finner istedenfor en realitet som er annerledes enn det de drømte om. På godt og vondt, fordi man kan ikke leve i eller av drømmer.
Anklagen mot «storsamfunnet»

Den klassiske forklaringen på integreringsproblemer kan lyde slik:

Innvandrere, på grunn av en annen etnisitet, religion, navn eller hudfarge blir diskriminert av storsamfunnet. Nordmenn må bli mer tolerante fordi hovedårsaken til integreringsproblemet er toleransemangel hos storsamfunnet.

Denne hypotesen opplever jeg som ganske etablert hos en del samfunnsdebattanter som har engasjert seg i integreringsdebatten. Jeg finner denne tilnærmingen problematisk, til dels uheldig i forhold til integrering.

Jeg har bodd i 29 år blant nordmenn. Hvis jeg skal si noe om mitt inntrykk av nordmenn, hva vil det bli? Jeg vil si, nordmenn er som alle andre folk i bunn og grunn. Det finnes alle typer «nordmenn», det finnes hyggelige, sure, ulykkelige, rare, sosiale, friske, syke, tilbaketrukne nordmenn. Som blant alle andre folk.

Hvis noen spør meg om hva jeg synes om Norge, hva vil svaret mitt bli? Jeg må tenke litt først før jeg svarer. Jeg har en del kognitive referanser til Norge og de vil garantert prege svaret mitt. Jeg har opplevd litt av hvert i Norge, de første årene var ingen dans på roser. Det var krevende på mange måter, det var preget av psykisk påkjenning, lite sosialt nettverk, dårlig økonomi, lav språk- og kulturforståelse. Min tilværelse var preget av å ikke finne min plass, stå utenfor, føle seg fremmed. Men det er ikke alt. Jeg har også vanvittig gode opplevelser av Norge i den vanskelige tiden. Først og fremst husker jeg flotte mennesker, etnisk norske, som tok vare på meg, som hadde respekt for meg, som inkluderte meg, veiledet meg og ga meg muligheter.

Her kom de «negative minnene» først i mine assosiasjoner og (det er viktig) skjøv de positive opplevelsene mine til side. Hvis jeg ikke hadde reflektert godt over dette, ville jeg stå i fare for å henge meg opp i kun de negative opplevelsene mine. Da ville jeg sitte med hovedsakelig negative assosiasjoner til Norge.

 

Tid for en ny tilnærming?

Går det an å ha en tilnærming til integreringsdebatten der innvandrere ikke blir presentert som ofre og nordmenn ikke stemples som intolerante?

Både innvandrere og nordmenn er mennesker og deler derfor en rekke basale menneskelige egenskaper. Innvandrere, spesielt i de første årene i Norge, befinner seg i en stressende situasjon. Som alle andre mennesker under stress, kan innvandrere ha større tendens til å fokusere på det negative, være mer krenkbare og gå raskere i forsvarsposisjon.

Nordmenn er også som alle andre mennesker og kan respondere med stereotypiske tolkninger, bli engstelige for det som er annerledes og generalisere når de møter noe som er fremmed.

Det vi trenger i integreringsdebatten er mer empatisk anstrengelse, fra begge sider. Vi må anstrenge oss for å forstå hvordan den andre opplever sin verden. Da vil vi kanskje oppdage at mange innvandrere ikke er kravstore, vanskelige eller snyltere. Og vi vil kanskje oppdage at de fleste nordmenn er hverken rasister eller fremmedfiendtlige.

Innvandrere trenger ikke å bli foret med forestillingen om at de er stakkarer som har kommet til et land med mye intoleranse. De må bli møtt med empati, deres vanskelige situasjon må bli bekreftet (spesielt på det emosjonelle planet), men man skal ikke stoppe der. Man skal fokusere på deres ressurser, man skal hjelpe dem til å se hvor lett en kan gå i beredskap og forsvar mot det som oppleves som fremmed. Man skal snakke om det fine med Norge, mulighetene som finnes og ikke minst de kulturelle verdiene som har skapt det gode samfunnet vi lever i. Nordmenn på sin side må bli klar over hvordan det kjennes, på et subjektivt og eksistensielt plan, å være innvandrer og hvor menneskelige disse prosessene er. Til slutt, tror jeg at både nordmenn og innvandrere har godt av å bli minnet om de innvandrerne som har lykkes i Norge.