Jakten på Mina Bai

Mina Bai skrev den 24.07.17 på sin blogg om en kvinne som valgte å bade med bukse, kåpe og hodeplagg. Så kom et motsvar fra Sofia Rana og Linn Nikkerud under tittelen «Friheten til å bade med klær».

En analyse av Bais blogg

I sin blogg stiller Bai kritiske spørsmål til en trend som dessverre eksisterer og øker i omfang blant konservative muslimer.  Hun tar til motmæle mot patriarkalsk strukturell tenkning fra den kulturen hun kjenner godt og skriver:

«Islams regler for tildekkende påkledning gjelder begge kjønn. Men den muslimske mannen har over tid reformert seg og kler seg ganske «vestlig» og fritt. Han går i kortermete skjorter og med shorts i sommervarmen, og hodeplagget er sløyfet. Til og med de mest konservative menn fra Islamnet eller Islamsk Råd kler seg bekvemt vestlig og tar på slips og dress i offisielle sammenhenger. De samme mennene er de fremste forsvarere av kvinneundertrykkende plagg som nikab.»

Så snur hun seg til sine medsøstre og spør:

«Hvorfor står ikke troende muslimske kvinner opp og konfronterer dem med dobbeltmoralen? Hvorfor skal ikke muslimske kvinners hud og hår tåle dagens lys når den muslimske mannen har kunnet frigjøre seg?»

Jeg vil hevde at denne teksten inneholder en klassisk feministisk posisjonering. Hvis denne teksten hadde blitt skrevet i et av landene som styres eller er påvirket av islamsk sharia-lovgivning, ville Mina Bai uten tvil bli dømt til fengsel og fysisk mishandling. Hvis denne teksten hadde blitt oversatt til arabisk, persisk eller urdu, ville mange feminister i land som er preget av konservativ islam trykket den til sine bryst og brukt den i sin kamp for likestilling.

Kritikken mot Mina Bai, skrevet av Rana og Nikkerud

Hele kritikken, som heter «Friheten til å bade med klær» begynner med en selvmotsigende introduksjon. Forfatterne gir Mina rett i at det er uhygienisk å bade med klær i et svømmebasseng, men samtidig støtter de bading med klær i tittelen. De begrunner dette med at selvbestemmelse er suverent for dem.

Men, hva hvis selvbestemmelsen til en person går ut over grensene til en annen? Eller en gruppe? Hvor langt skal retten til selvbestemmelse strekke seg? Har ikke andre mennesker som bader også noen rettigheter? Retten til å bade i et hygienisk basseng for eksempel?

Deretter anklager Rana og Nikkerud Bai for å ikke ha fått med seg det frigjørende arbeidet som gjøres på grasrota mot den patriarkalske kulturen. Kan forklaringen på Minas reaksjon være den at dette arbeidet ikke blir oppfattet som godt nok når flere på «grasrota» støtter bruk av Nikab og er tause i forhold til bruk av barnehijab og støtter retten til å bade med klærne på i et basseng, under flagget «selvbestemmelsens suverenitet». Kan det være slik at Bai opplever at dette arbeidet tar ikke ondet ved roten? At til syvende og sist, handler ikke dette om disse plaggene, men noe mer omfattende; en ukultur og en holdning som skaper og opprettholder denne type atferd.

I tillegg til det diskriminerende budskapet som finnes i denne atferden, svekker disse såkalte rettighetene muslimenes omdømme og skaper stadig mer frustrasjon som slår tilbake på muslimer som gruppe. Disse handlingene skaper store hindringer i forhold til integrering og er med på øke avstanden mellom muslimer og ikke-muslimer.

Så kommer en hersketeknikk, som ikke bare er brukt mot Mina, men også mot andre norsk-iranere som har begynte å reagere på dette. De hevder at vi er blitt skadet av alt som skjedde i Iran og at vi bærer en slags «paranoia» med oss, at vi blander det som skjedde i Iran med forholdene i Norge. På denne måten forsøkes en ekskludering fra debatten.

At vi bærer disse negative erfaringene med oss er det ingen tvil om, men dere som kritiserer oss for dette kan prøve å se annerledes på saken. Vi vet hva vi snakker om fordi vi har sett hvor skadelig det blir når den religiøse identiteten styrkes hos de konservative og når individer med en konservativ og rigid overbevisning danner en gruppe som får mer og mer definisjonsmakt.

Vi vet hvordan friheten til folk, direkte og indirekte, blir innskrenket med sosial og etter hvert statlig kontroll. Vi har sett hvordan moralske koder endrer seg radikalt når en slik gruppe dannes og får økende makt i sitt miljø.

Mina Bai reagerer på en trend og har all grunn til det

Bais tekst er etter min mening en klassisk feministisk tekst rettet mot de konservative religiøse krefter. Hun kritiserer en forskjellsbehandling av kvinner som har røtter i tradisjon, religion og ukultur og en kleskode som har de samme røttene, men som samtidig er en forholdsvis moderne trend i det islamistiske prosjektet, som må bekjempes intellektuelt. Denne diskriminerende holdningen til kvinner kommer fra den samme kjernen som støtter tvangsekteskap, barnehijab, barneekteskap, æreskultur og en rekke andre absurde handlinger som ikke hører hjemme i et moderne og opplyst samfunn basert på menneskerettigheter og likestilling. På slutten av sin tekst appellerer hun til fornuften og advarer mot regresjon til bokstavtro. Hun ser på muslimske menn og kvinner som individer som kan tenke rasjonelt og oppfordrer dem til å bruke fornuften, istedenfor å stadig synes synd på dem og ha lave forventninger til dem.

Og, mens noen er opptatt av å jakte på modige stemmer som Mina Bai og kjemper for «friheten til å bade med klær», kjemper kvinner i land som Algerie i disse dager for retten til å kunne gå i bikini på stranden, igjen, uten å bli utsatt for verbal og fysisk trakassering. For det kunne de nemlig gjøre for noen år tilbake, før strandmiljøet ble dominert av nikabkledde kvinner og konsensus endret deretter.