Niqab – symbol på fremskritt for den muslimske kvinnen?

Portrait of a woman looking through blue face veil
Licensed from: moodboard / yayimages.com

Den norsk-pakistanske høyrepolitikeren Afshan Rafiq støtter Islamsk Råds ansettelse av kvinnen med Niqab og kaller dette for et fremskritt og en modig handling i et intervju med VG 30.03.17. Hvis vi skal følge hennes logikk, så betyr det at ansettelse av kvinner med dette plagget er et bidrag i kampen for kvinnefrigjøring.

La meg først si dette: For meg virker det som en tragikomedie at jeg, en muslimsk innvandrer fra Iran, i år 2017 skal skrive en blogg for å argumentere mot bruk av Niqab. Hvis noen hadde reist med en tidsmaskin til meg på 90-tallet og hadde sagt at det er akkurat det jeg skal bruke tiden min på i 2017, ville jeg ledd av ham. Men nå roser en kvinnelig politiker fra Høyre ansettelsen av en kvinne med Niqab i en stilling som skal bidra til brobygging mellom muslimer og storsamfunnet og anser det som et fremskritt. Og det triste er at hun ikke er alene her. Siden dette er ett av kronargumentene som brukes til støtte for ansettelse av en kvinne med Niqab, vil jeg gjerne avklare en viktig misforståelse for dere her.

Kvinnen i en Islamsk stat lever i en helt annen virkelighet enn Kvinnen i Norge

De som argumenterer for den enkelte kvinnes ve og vel i denne saken sier følgende: Det er fint for en kvinne å komme seg i arbeid og ut i samfunnet uansett. For henne er dette et skritt fremover.

Denne logikken er tatt ut av sin sammenheng i Norge. Hvis vi levde i en Taliban eller IS-styrt verden der kvinnen var tvunget til full tildekning, ikke hadde lov til å være ute, gå på skole eller være i arbeid, ville denne logikken stemme. Slike stater jobber systematisk for å utslette Kvinnen og hennes identitet. Ja, i slike stater er det fint at denne kvinnen bringes ut av isolasjonen og til en arbeidsplass. Jeg ville absolutt støtte hennes søknad om arbeid. Egentlig sier hennes jobbsøknad masse om mentaliteten til henne som bor i en stat som tvinger henne til full tildekning og begrenser hennes livsutfoldelse. Hennes jobbsøknad er et rop om hjelp, et forsøk på å komme seg ut av et fengsel og en frihetskamp. Ja, denne kvinnen, om hun befinner seg i Afghanistan, Syria eller Saudi Arabia, må støttes.

Heldigvis bor vi i Norge. Et land som har kommet mye lengre enn mange andre land i verden når det gjelder likestilling mellom menn og kvinner. Vi lever i et land der likestillingen forsvares med lovverk og diverse politiske tiltak. Situasjonen til Kvinnen i Norge er ikke den samme som i en Talibanstat eller Islamsk Stat. Kvinnen som tar på seg Niqab i Norge, av fri vilje, har valgt en ekstrem ideologi som er diskriminerende, både mot kvinner og menn. Hun har bevisst tildekket seg på en grotesk måte, uten å ta hensyn til sine medborgere. I et moderne og demokratisk samfunn med så mye individuell frihet, har vi enda større ansvar for valgene vi tar. Et slikt valg har ikke bare konsekvenser for den enkelte som tar valget, men også for de øvrige borgere i samfunnet.

Jeg vil si at bruk av Niqab er hensynsløst og egoistisk. En kvinne som velger å ta på seg Niqab i Norge tar ikke hensyn til sine medborgere som har krav og rett på å vite hvem det er de skal forholde seg til. Hun tar ikke hensyn til sine barn som blir utsatt for et psykisk ubehag når de går ut sammen med sin mor. Hun tar ikke hensyn til samfunnets behov for sikkerhet i en tid med fare for terror. Hun tar ikke hensyn til hvordan denne handlingen bidrar til skepsis og stigmatisering av den øvrige befolkning med muslimsk bakgrunn. Denne listen kunne vært lengre men jeg stopper her.

Tusen skritt tilbake i likestillingskampen for kvinner
De som gjerne vil se det positive i ansettelsen av Niqabkledde kvinner, må se på konteksten. Vi lever ikke i Saudi Arabia eller Afghanistan, vi lever i Norge. Denne Niqabkledde kvinnens ansettelse handler ikke om et rop om hjelp eller et ønske om frihet. Det er heller en maktdemonstrasjon, en understreking av at her har min ideologi kommet for å bli. Det er et hint til alle muslimske kvinner om at det er slik en anstendig kvinne skal være kledd. Det er et hint til alle politikere og arbeidsgivere om at hvis dere ikke ansetter meg så er dette diskriminering. Det er en appell om å akseptere degradering av Kvinnen i samfunnets kollektive psykologi. Det er en eksternalisering av skyldfølelse for storsamfunnet (ansetter ikke dere meg er dere islamofobe og rasister). Det er til syvende og sist et bevisst valg om å ta tusen skritt tilbake i likestillingskampen for kvinner.