Hijab og læreryrket

Dette er den mest vanskelige bloggen jeg har skrevet hittil. Mens jeg skriver dette, kjenner jeg at jeg er delt inni meg. Saken gjelder Hanan Abdelrahman, som er årets vinner av Holmboeprisen. Hvorfor er jeg så delt inni meg når jeg sitter og skriver denne bloggen? Fordi jeg liker nesten alt med Hanans prestasjon; en kvinne med muslimsk bakgrunn som etter alt å dømme er en suveren og engasjert lærer, som etter lærerutdanningen tok videre fordypning i matematikk og som med stor entusiasme underviser barn i matematikk.

Jeg finner likevel én ting som er problematisk her, og det er hijaben hun har på seg på skolen og mens hun underviser barn. Jeg gratulerer henne med prisen, men klarer ikke å klappe.
De mørke kreftene rundt hijab

Jeg spaserer langs en strand i et land i Syd-Europa. Jeg blir oppmerksom på tre kvinner som sitter på en benk, en mor og to jenter. De sitter for seg selv og prater på arabisk. De er godt tildekket, på toppen har de en tett hijab i hvitt, resten av kroppen er godt dekket med svarte, vide og lange kapper. Under har de mørke bukser på seg. Det eneste du ser av disse jentene er ansiktet, resten er godt pakket inn. Jentene må være rundt 13-14 år. Jeg registrerer at disse tre kvinnene ikke er kledd etter værforholdene, men ut ifra en konservativ tenkning innenfor islam.

Det er noe med blikket til den ene jenta som gjør meg oppmerksom; hun ser på noe lengre borte, nærmere havet. Jeg følger blikket hennes, på 15-20 meters avstand sitter en gjeng ungdommer, jenter og gutter, som har det gøy. De prater høyt og ler. Det er rundt 7-8 ungdommer. De er kledd ut ifra værforholdene. De snakker med hverandre, tuller og har det moro. Plutselig løsriver en av jentene seg fra gruppen og løper mot havet. Hun løper og skriker henrykt. En gutt løper etter henne med opprømte gledesrop. Jeg smiler, disse ungdommene minner meg om hvordan det var å være ung: livet, leken, det andre kjønn, flørten, spenningen. Jeg ser tilbake på jentene i hijab. Alle disse «ungdomsfølelsene» mine blir borte, jeg er trist.

Det bildet jeg skildret nå er en virkelighet for mange innvandrerbarn i Europa, som ikke gjør meg bare trist, men også urolig. Dette bildet varsler om de mørke og til dels usynlige kreftene som befinner seg rundt «hijabmentaliteten». De to hijabkledde tenåringene representerer en god del ungdom som blir fremmedgjort i sitt eget land, fordi de må følge foreldrenes konservative tolkninger av en religion. Disse foreldrene skaper en indre konflikt i sine barn; på den ene siden skal disse barna adlyde sine foreldres påbud og være lojale til deres forventninger, men på den andre siden så har de lysten og driften til å utforske livet, seg selv og verden. Det er disse mørke kreftene som nå har kommet over og inn i den kollektive psykologien blant en del muslimer som er bosatt i Europa. Underteksten er: Vær en god muslim! Og hva er en god muslim for dem? Å være sterk i troen, være lojal og følge tradisjoner blindt.

Glorifisering av hijab

Jeg skulle mer enn gjerne skrevet masse gratulasjoner til Hanan Abdelrahman, som så mange andre på sosiale medier har gjort, men jeg klarer ikke det. Eksempelet jeg beskrev ovenfor varsler om den uretten mange tenåringsjenter med muslimsk bakgrunn blir utsatt for i det nye fenomenet «barnehijab» i Europa. Hanans valg om å ta på seg hijab som lærer, er problematisk. Hun viser til storsamfunnet: Se, det er mulig å ha på seg hijab og være en vellykket lærer! Storsamfunnet klapper for henne og gratulerer! Hun, som en dyktig og respektert lærer, sier indirekte til barn med muslimsk bakgrunn: hijab er bra. Her skjer det mye vondt mellom og under linjene, derfor kan ikke jeg være med på å klappe.

Hijab kan ikke bare glorifiseres, for den bærer med seg en mørk sky som påvirker barnet, integreringen og samfunnet i en negativ retning.  Hanans valg om å ha på seg hijab på skolen, er med på å glorifisere hijaben og med det forsterkes de mørke kreftene som påbyr hijab med tvang eller med sosialt/kollektivt press på ungdommen. Vi gratulerer Hanan og klapper for henne. Det er så godt, endelig dukket det opp en muslimsk kvinne med hijab som ligner på det vi i Europa ser på som normalt: at en kvinne lykkes i sin karriere. Det er som om at vi nå har akseptert avviket (muslimske kvinner skal være usynlige) og når noen få lykkes (som egentlig er normalt) jubler vi av lettelse og glede.

Mens vi klapper og jubler, skal vi ikke glemme at«Bina», ble drept i Sverige for en stund tilbake, fordi hun sa nei til hijabs mørke krefter. Vi skal ikke glemme de jentene som sitter på sine respektive «benker», ser på de andre ungdommene og livet som går dem forbi og kjenner på en voksende konflikt i seg som må undertrykkes. Vi skal ikke glemme de jentene som får direkte og indirekte beskjed om at de ikke skal gifte seg med «ikke-muslimer». Vi skal ikke glemme at mentaliteten bak hijab skader norske ungdommer med muslimsk bakgrunn.
Jeg kan ikke være med på festen

Jeg sitter med et ubehag nå. Jeg skulle gjerne sluttet meg til dere som klapper for Hanan og gratulert henne med prisen. Jeg skulle gjerne jublet for dette sjeldne fenomenet. Og enda viktigere, jeg skulle gjerne være så tolerant som dere er, fordi, mange av dere som jubler eller står stille og ser på, vet godt hva jeg snakker om. Dere vil bare ikke forholde dere til det eller kanskje dere vil fortsette å være populære, «gode» og «liberale». Det er tross alt mye hyggeligere å klappe for alt det positive enn å være håret i suppen. Jeg skulle gjerne ha vært med på denne festen, men jeg klarer det ikke, fordi tanken på de to tenåringene i hijab ved stranden kommer tilbake og plager meg.