Den psykologiske guden

Mens tilhengere av de tre største monoteistiske religioner snakker om at det finnes bare en Gud, hevder jeg at det finnes milliarder av psykologiske guder, ja antall guder som finnes er lik antall mennesker som tror på sine guder. Spørsmålet om Gud har vært med oss mennesker i tusenvis av år. Debatten om Guds eksistens eller ikke-eksistens pågår fortsatt, til tross for betydelig vitenskapelig fremgang. I dette innlegget går jeg ikke inn i denne diskusjonen, men henvender meg til de som tror på en Gud. Om du er ateist så er denne kronikken fortsatt relevant fordi du kan forstå bedre den religiøse prosessen hos den troende, fra et psykologisk perspektiv. Det er ingen tvil om at mye smerter og urett er blitt påført menneskeheten i navn av Gud og religioner. De som forsvarer religionen sin forteller ofte at disse handlingene har ikke noe med deres religion å gjøre, men skyldes menneskelig svikt. Jeg påstår at et stort problem blant de troende er at de blander Gud med gudsbilde i seg (den psykologiske guden). De som tror på Gud tar det ofte for gitt at det de tror på er Gud, men jeg stiller meg tvilende til dette. Om Gud finnes er en ting, men det finnes alltid et psykologisk aspekt ved guden, som jeg kaller for gudsbildet. Den troende blander ofte disse to sammen og tar det for gitt at det han tror på er Gud.

Hva er gudsbildet?
Gudsbildet referer til representasjonen av Gud som befinner seg i psyken. Så en ting er å snakke om guden «der ute i verden», men en annen ting er hvordan denne «guden der ute» (hvis den finnes), er blitt innlemmet i min psyke og min personlighet. Disse er relevante spørsmål som de troende sjelden spør seg; Hvordan er mitt gudsbilde? Hva slags kvalitet har det? Hvordan utviklet dette gudsbildet seg i meg? Hva slags funksjon har dette gudsbildet for meg? Hvordan påvirker mitt gudsbilde mine holdninger til medmennesker?

Hvorfor er det viktig å være klar over denne differansen?
Gudsbildet er alltid blandet med mine personlige, kontekstuelle og kulturelle opplevelser. Mitt gudsbilde er preget av mine opplevelser av viktige omsorgspersoner eller rollemodeller jeg har hatt i livet mitt, spesielt i barndommen. Det er også preget av den autoritative definisjonen av «Gud, det guddommelige og det hellige» som finnes i den sosiale kretsen jeg lever i. De kulturelle påbud, forbud, holdninger og tradisjoner legger seg inn i gudsbildet. Sist, men ikke minst, er gudsbildet rikelig investert med emosjoner, men mye mindre med kritiske refleksjoner. Konservative eller reaksjonære religiøse personer har ofte forvekslet Gud med gudsbildet (egen oppfattelse av Gud). De sitter med et gudsbilde som er streng, dogmatisk, dømmende og autoritær og de tror at dette er guden deres. De tror at denne guden krever fra dem en rekke ritualer og religiøs atferd uten å reflektere over dette kravet. De har mye emosjoner, men lite refleksjoner. De spør seg aldri om hvordan Gud er blitt til en psykologisk funksjon hos dem og hvilke faktorer som påvirket denne prosessen. De tar det for gitt at det de tror på er Gud. Det at deres gudsbilde er så tett sittende i deres personlighet gjør dem blinde. De klarer ikke å se på dette objektivt, fordi gudsbildet de har er blitt en del av deres subjekt. De blir krenket hvis noen kritiserer deres tro fordi denne kritikken oppleves som en kritikk av dem selv.

Det forvrengte gudsbildet
Mitt forvrengte gudsbilde kan ødelegge både for meg og for de som er rundt meg, inkludert samfunnet jeg lever i. Hvis mitt gudsbilde er straffende, diskriminerende mot andre som ikke deler min tro, krever underkastelse og er dømmende, så betyr det egentlig at jeg er dømmende, straffende og diskriminerende. Disse egenskapene er en del av min personlighet, men jeg tror at det er Gud som er slik. En slik forvirring mellom Gud og gudsbilde kan da skade mine barn i oppdragelsen, men også skade samfunnet. Er det ikke dette vi ser blant religiøse ekstremister? De er dømmende, i verste fall straffende og klart diskriminerende, men de gjør dette i Guds navn. De er ikke klar over at det ikke er Gud som er slik, men det er deres gudsbilde som er det. Det forvrengte gudsbildet kan også forklare hvorfor enkelte mennesker repeterer en del meningsløse religiøse skikker, som i verste fall vil hindre integreringen av dem og deres nærmeste i samfunnet. Mange som repeterer disse tradisjonene krever at andre (som for eksempel deres barn) gjør det samme. De kan også kreve at samfunnet skal tilpasse seg deres indre gudsbilde eller den atferden som de knytter til sitt eget gudsbilde. Disse reaksjonære og konservative kreftene kan argumentere febrilsk for religionsfrihet og sin rett til å praktisere den atferden de tror er pålagt eller anbefalt. Sjelden reflekterer de over differansen mellom Gud og gudsbilde.