Det sekulære ansvar

Debatten om islam, innvandring, ytringsfrihet og integrering er i full sving i Norge. Jeg har full forståelse for at muslimer som gruppe opplever et ubehag med denne fokuseringen på deres tro, kultur og tradisjoner. Jeg ser at en del troende muslimer uttrykker negativisme, skepsis og i verste fall fiendtlighet mot de sekulære muslimer. Jeg har forståelse for dem, fordi en ting er å få kritikk utenfra, men en annen ting er å bli konfrontert med opprørske stemmer innenfra. Mange muslimer, inkludert undertegnede, er bekymret for fremtiden. Hvordan vil denne konflikten mellom Øst og Vest ende opp? Blir avstanden mellom muslimer og ikke-muslimer i Norge større? Hvis ja, hva slags konsekvenser har dette for vårt samfunn?

Jeg omfavner konstruktiv religionskritikk
En intern uenighet mellom muslimer og en diskusjon om islam er et gode. De kloke muslimer, troende, tvilende eller ikke-troende/kulturelle, som også er sekulære, forstår godt verdien av en demokratisk debatt internt. De har skjønt for lengst at islam må bevege seg med tiden og i verden og at denne bevegelsen er avhengig av kritisk tenkning, reformasjon og utvikling av troen i en sekulær og humanistisk retning.

De kloke muslimer sitter i en vanskelig posisjon mellom de reaksjonære muslimer og de høyrepopulistiske krefter.

På den ene siden ser de at en del reaksjonære muslimer ødelegger for en hel gruppe. Denne reaksjonære gruppen forsøker stadig å hindre videreutviklingen av den islamske teologien, er fiendtlig mot kritisk tenkning og reformasjon. De reaksjonære muslimer trenger ikke å være islamister (fremme politisk islam), men ofte uten å vite det fremmer de islamismen som egentlig er en fascistisk ideologi, like ille som andre fascistiske bevegelser.

På den andre siden er en høyrepopulistisk bølge og ideologi på fremmarsj i Vesten, noe de kloke muslimer ser på med bekymring. Høyrepopulister bruker gjerne regressive muslimer som nyttige idioter for å fremme sine egne saker. De regressive muslimer tror de kjemper for muslimenes rettigheter, men egentlig er deres praksis av islam en gavepakke for høyreekstremister. De reaksjonære muslimer er minst like skadelige for muslimer som de høyrepopulistiske krefter. I sitt angrep på muslimer bruker høyrepopulistiske krefter gjerne den reaksjonære praksisen av islam blant en del muslimer som det ultimate «beviset». Høyrepopulister drømmer om et «rent Europa» i fremtiden. De preker om frihet, demokrati og likestilling, men i praksis er de selv antisekulære.

Det sekulære ansvar
Det å praktisere sekularisme er ikke lett. Først og fremst fordi en skal tåle de tankene og ytringene man ikke er enig i. Man skal ha rom for mangfold av ytringer og tro. Religionsfrihet er en av grunnsteinene til sekularismen.

Sekularisme er ikke det samme som ateisme. Et sekulært samfunn er ikke et religionsfritt samfunn. I et sekulært samfunn har alle rett til å tro på det de vil. Det er en feiltakelse å tro at en troende muslim ikke kan være sekulær. Sekulære muslimer er ikke bare ateister eller agnostikere, men det finnes også praktiserende og troende muslimer som er sekulære. Jeg vil faktisk hevde at en sekulær muslim er en god muslim. En muslim som tenker konstant kritisk om sin religionspraksis, som stiller spørsmål ved sine sannheter, som beskytter menneskeverdet, som tenker likestilling, er en god muslim. Jeg vil hevde at disse dydene er viktigere enn slavisk lesning av koran eller moskébesøk.

Jeg er overbevist om at en sekulær muslim uten noe som helst problem kan leve i Norge og bidra til videreutvikling av landet. De sekulære muslimer, troende, tvilende og ikke-troende, må være tydelige om sekularismen. De må, uredd, beskytte ytringsfrihet, menneskeverd og demokrati. Her finnes det uenigheter internt, blant annet om hvor langt grensen går for praksis av sin egen religion i samfunnet. Undertegnede mener at man har rett til å tro på det man vil, men den fulle rettigheten gjelder ikke religionsutøvelsen. Jeg er blant de muslimene som sier religion skal være fullstendig privat og religionspraksis skal ikke krenke menneskeverdet eller hindre et annet menneskes frie utvikling. Jeg er også blant de muslimene som konfronterer islamismen og de som tjener denne fascistiske pesten som har rammet muslimer.

Jeg deler ikke drømmen om et muslimfritt Europa med høyrepopulister. Denne drømmen er egentlig et mareritt som aldri skal realiseres. Vi har nok historiske bevis på hva slike drømmer har brakt med seg i virkeligheten. Troende muslimer må gi mer rom for kritisk tenkning internt. Høyrepopulistiske tendenser må på den andre siden konfronteres med debatt. Vi som representerer de interne kritiske kreftene i det muslimske miljøet skal veie våre ord og ytringer med omhu og klokskap. Avstanden mellom en konstruktiv religionskritikk og generalisering av en hel gruppe er ikke så stor som man tror.  Høyrepopulistiske krefter inviterer oss stadig til en koalisjon mot «islam», som vi må avstå fra. Vi som nå i debatten delvis på en uheldig måte er stemplet som «islamkritikere» må kritisere med ansvar. Vi må også huske på at «islamrelaterte problemer» i verden er komplekse og skyldes ikke bare religionen islam. Vi må kritisere ukultur, religion, overtro, men aldri bli med på å generalisere en gruppe som på denne måten gjøres til syndebukk.