Kronikk: Diskriminering løses ikke med politi og domstoler

  • Frisør Merete Hodne ble dømt i tingretten for å ha nektet å klippe håret til en hijab-kledd kvinne. Hun har bestemt seg for å anke.FOTO: Johansen, Carina / NTB scanpix

Å gå til politiet og domstolene med denne saken var uheldig. Det øker konfliktnivået og forsterker fordommene.

Merete Hodne og Malika Bayan (Charlotte Antonsen) er to etnisk norske borgere. Begge er likestilt overfor loven. Loven sier at usaklig diskriminering er forbudt og straffbart. Og da Bayan kom inn i frisørsalongen til Hodne for å kjøpe en tjeneste og ble nektet det på grunn av hennes hijab, følte hun seg diskriminert. Og derfor søkte hun ly i loven.

Slik gjør gjerne borgere som føler seg diskriminert eller urettferdig behandlet. Derfor forstår jeg Bayan godt. At Antirasistisk Senter støtter saken, er naturlig siden Senteret står for et diskrimineringsfritt Norge.

Spørsmålet er om man kunne løse denne saken på en annen måte? Uten å lage så mye støy?

Etter min mening er valget om å gå til politiet og domstolene uheldig. Det øker konfliktnivået og forsterker fordommene.

Hadde diskriminering av kvinner med hijab av frisørsalonger var utbredt, ville jeg forstått behovet for å få domstolene til å slå fast at dette er uakseptabelt, men dette er ett isolert tilfelle.

Frisør dømt for å nekte kvinne med hijab adgang

Skulle valgt dialog

Jeg mener at slike episoder kan løses bedre gjennom dialog, diskusjon, åpenhet og forståelse, og ikke gjennom domstoler.

Gjennom en rettssak kan man få en frisør dømt, men løser man konflikten? Får vi bedre forståelse og større toleranse? Jeg tviler på det. Jeg er redd for at slike saker bare bidrar til økt polariseringen, i favør av konfliktorienterte krefter på begge sider.

Denne saken kan gi mange muslimer et feilaktig inntrykk av at nordmenn hater og diskriminerer muslimer. På den andre siden kan mange nordmenn føle at muslimer viser lite hensyn til andre og hele tiden skaper konflikter.

Mens noen ser Bayan som et offer for diskriminering, ser andre Hodne som en martyr som blir straffet på grunn av hennes motstand mot hijab. Denne saken skapte en heftig debatt i sosiale medier. Det er slik polarisering utvikler seg. Fordommene og mistilliten blir sterkere.

Derfor bør også Antirasistisk Senter tenke nøyere gjennom om det er hensiktsmessig å råde muslimer til å gå til politiet og domstolene straks noen viser lite toleranse for hijab.

I møte med symboler må vi bruke skjønn | Espen Ottosen

Ønsket muslim velkommen tilbake

Ann Elin Ayah Eilefsen valgte en annen metode. Hun hørte at Merete Hodne ikke ønsket muslimer velkommen til sin salong. Hun er selv muslim, men uten hijab. Hun reiste til Stavanger, klippet seg hos Hodne og skrev etterpå en kronikk om hennes erfaring for Stavanger Aftenblad. Der fortalte hun om motivet hennes:

«Hvorfor gikk jeg som muslim inn i løvens hule, og rett inn på reviret til en som åpent har uttalt at hun nekter å klippe muslimer, fordi hun ikke vil ha ondskapen inn i salongen sin? Hvorfor utsatte jeg både henne og meg selv for dette? Jo, fordi jeg ville møte henne og danne mitt eget inntrykk, og fordi jeg ville vise henne at ting ikke er så svart-hvitt som hun kanskje trodde.»

Hodne fikk vite at Eilefsen er muslim, og de diskuterte islam med hverandre. Selv om de ikke var enige i alt, så kom begge godt ut av det. Møtet hadde økt forståelsen hos begge. Elifsen skriver: «Den Merete jeg møtte, var ikke den Merete jeg har lest om i nyhetene.»

Og Merete Hodne sa til Stavanger Aftenblad at Eilefsen er «velkommen tilbake».

«Frisørsaken: Hverken sannhet eller saklighet teller så lenge noen tar på seg hijab»

Jeg forstår begge parter

Jeg var nysgjerrig for å høre mer om Hodnes erfaringer. Derfor ringte jeg for å intervjue henne.

Hun skjuler ikke at hun frykter utviklingen og er redd for at muslimske verdier vil dominere Norge en dag i fremtiden. Hun er redd for at til og med norske jenter som lever i det frie moderne samfunn, skifter identitet og navn som Bayan. For Merete deformerer disse norske jentene seg, bytter friheten med middelalderens ufrihet.

Ifølge henne handler shari´a-lover ikke bare om tildekking av kvinner, men også om steining, halshugging og bestialske straffemetoder. For Hodne er det vanskelig å tro at det eneste Bayan velger fra sharia, er klesdekning. Hun oppfatter hijab som et politisk symbol og ikke som religion. Slik forstår Hodne situasjonen. Fra hennes ståsted er dette skremmende.

Hun kan ha mye rett i hva hijab symboliserer, men kvinner som bruker hijab i Norge, kan ha ulike motiver. Man trenger ikke å være islamist bare fordi man bruker islamistenes symboler.

Jeg forstår Bayan som følte seg avvist og diskriminert. Men samtidig forstår jeg også Hodne selv om jeg selvsagt ikke forsvarer diskrimineringen. Som kvinne som bor i et likestilt samfunn, blir hun skremt av hijaben.

Er blitt bedt om å vitne

Konflikten mellom Hodne og Bayan er resultat av spenningene mellom islam og det sekulære Norge. Men også et resultat av debatten om islam. Jeg mener at vi ikke kan løse et problem ved hjelp av den samme mentaliteten som produserte det.

Det er mange som ikke klarer å skille mellom folkelig islam og den institusjonelle islam. Muslimene selv, og da tenker jeg spesielt på moskemiljøene, har dessverre ikke klart å overbevise nordmenn om at deres islam ikke har noen ting med islamisme å gjøre. Tilliten til moskemiljøene er tynnslitt.

Bayan tar avstand fra terror og sier at hun ikke er interessert i politikk. Merete Hodne derimot er interessert i politikk, og er aktiv i Pegida.

Jeg ble spurt om å være vitne i denne saken. Jeg var litt betenkt, men jeg vil kanskje vurdere å si ja likevel. Som vitne vil jeg ikke ta i betraktning Hodnes politiske aktiviteter og hennes hijabsyn, for det er rettens anliggende. Også Bayans motiver for å bruke hijab er irrelevante for meg. Jeg vil forklare hijabens typer, og forklare bakgrunnen for de ulike muslimske plaggene og hvordan de blir brukt.

Så lenge vi skriker til hverandre, endrer ingenting seg

Jeg kan ikke si at den islamistiske hijaben ikke er politisk bare fordi Hodne mener det. Og jeg kan heller ikke si at hijaben handler bare om religion og ikke har noen ting med politikk å gjøre bare fordi Bayan ikke har politiske motiver. Jeg ønsker å vise kompleksiteten for å nyansere og skape større forståelse.

Merete Hodne fortalte på Facebook at jeg hadde ringt henne. Dette fikk Amal Wahab, journalist i Klassekampen som også selv bruker hodeplagg, til å skrive en statusoppdatering der hun antyder at jeg støtter Hodnes diskriminering. I tråden under ble jeg også beskyldt fra en annen for å ha et nazisyn. Dette illustrerer hvor sterke følelser disse konfliktene vekker.

  • La meg derfor avslutte med de kloke ordene muslimen Ann Elin Ayah Eilefsen skrev etter at hun hadde klippet seg hos Hodne:

«Så lenge man står på hver sin side av gjerdet og skriker til hverandre, og nekter å lytte eller snakke sammen, vil ingenting endre seg.»